Free Web Hosting Provider - Web Hosting - E-commerce - High Speed Internet - Free Web Page

Det var en morsom debatt de hadde som diskuterte antallet engler som kunne få plass på et knappenålshode. Like morsomt kunne det være, om det ikke var så alvorlig en sak, å følge debatten nylig mellom optimister og realister om det sannsynlige eller usannsynlige i at demokratier skal gå til krig mot hverandre.

Denne debatten er urealistisk, fordi den utelater en viktig dimensjon: graden av demokrati. Min grove klassifisering:

100% DEMOKRATISK: Stater som helt ut fyller de høyeste krav til demokrati i nasjonale saker, og i internasjonale fellessaker deler et sivilt gjennomførbart lovsystem som helt ut fyller de høyeste krav til demokrati. Slik sett er det tvilsomt om det ennå finnes noen 100% demokratiske stater i verden, selv om de som tilhører demokratiske federale unioner fortjener en plass høyt på %-poengskalaen.

50% DEMOKRATISK: Stater som helt ut fyller de høyeste krav til demokrati i nasjonale saker men som fortsatt holder seg til ikke-demokratiske midler i internasjonal politikk. Ettersom verden ikke kan oppvise en eneste stat ennå som kan påstå at den har 100% perfekt demokrati selv i nasjonale saker, følger det derfor at bortsett fra medlemsstater i federale unioner er det ingen stat i verden som oppriktig kan påstå å være så mye som 50% demokratisk.

Medlemmene i Den europeiske union kan nærme seg denne femtiprosentstatus, fordi de har et folkelig valgt parlament for europasaker. Det gjenstår imidlertid stadig for dette parlamentet å vise sine sanne muligheter, fordi den optimistiske betegnelsen UNION mer likner et Nasjonenes forbund enn en union grunnlagt på sivilt gjennomførbar lov og rett. Sann lov og rett forekommer bare under lovgivende, dømmende og utøvende sivilt styre. Sann internasjonalt lov og rett vil ikke være mulig uten internasjonalt sivilt styre.

Selv om det var sant at demokratiske stater ikke kriger mot hverandre, følger det at optimister som ser på dette tvilsomme og avkreftede argument som en sikring av freden i virkeligheten holder sig i et strå.

Historien lærer oss at sant styre krever genuint sivil regjering og at grunnårsaken til krig er nasjonal suverenitet; det vil si kravet til å få opptre som øverste dommer i egen sak. Hvor lenge skal vi følge de blinde ledere av de blinde; de som prediker at internasjonale problemer kan løses med samarbeide alene, og derved har hjulpet til å legge verden i ruiner?

Hvor lenge skal vi tillate oss selv å bli forledet av disse falske profeter som tilber en gud på leirføtter? Å hylle nasjonalstatlig suverenitet, slik det skjer i tilfellet FN, er å sverge til Mars, krigsguden.

Professor Albert Einsteins E = m x c2 uttrykker en teori som jeg ikke påstår at jeg forstår, men som vitenskapen ser på som fundamental. Noe som ikke er fullt så godt kjent er at Einstein også var en ivrig advokat for federalt verdensstyre. Han argumenterte med at de selvbestaltede statsmenn ikke burde se bort fra fortidens lærdom og de fremtidige farene. I Einsteins egne ord:

"Federalt verdensstyre må opprettes. De forente nasjoner kan bli en verdensstyre bare om Hovedforsamlingen ikke lengre består av regjeringsrepresentanter men av representanter direkte valgt av folkene, fordi bare direkte-valgte representanter kan ventes å ville tjene, etter egen vurdering, interessen for overstatlig orden og sikkerhet."

(5 des.1950).